Storørret og kultiveringsarbeid!

Mai er en travel måned for undertegnede. Det er den måneden i året med høyest lagsaktivitet i fiskekultiveringsammenheng. Samtidig er det er den beste måneden for ørretfiske i østmarka, og i tillegg drar resten av sommersesongens meitefiske i gang.

Helgen vi nettopp la bak oss (9-11 mai) var det planlagt å fortsette på tynningsprosjektet vi påbegynte for 3 år siden. Samtidig passet vi på å få fisket litt også. Settefisken til øvrige vann gikk ut de 2 forutgående ukene. Garningen ga 124 ørret på ca 15 garn. Dette er nesten en fordobling av antall i forhold til første garnrunde i Sølvdobla. Etter at trenden har gått i riktig retning for hver garnrunde vi har gjennomført var dette nå et kraftig steg i feil retning. Resultatet må nok drøftes litt.

Så over til fiskingen...
Enda litt lenger tilbake (nesten 4 år) påbegynte vi en satsing i et spesifikt vann i lagsområdet vårt. Det er et middels stort vann med ørret, abbor og mort. Vannet har avlevert godt med ørret for mange i typisk standard stekefiskstørrelse i en årrekke, men det har også avlevert noen svært få men store rovfiskørreter. Det som gjorde at vi ble så nysgjerrige på akkurat dette vannet er at kontra de fleste skogstjern er morten her ganske så grovvokst. Eksemplarer på 300g er, om ikke dagligdags, så i allefall ganske vanlig og riktig stor mort bør finnes uten at noen har prøvd dette. De ørretene som vanligvis viser seg ligger typisk på 200-400g og de er ikke spesielt fete når de bikker 300g. Ikke så overaskende egentlig at de ørretene som velger det samme matfatet som morten vil ende opp slik. De er fullstendig utkonkurrert. Etter at satsingen hadde pågått en stund kom mange tanker på bordet. Man skulle tro at dersom det var et betydelig antall fiskespisende ørret i vannet, burde mortbestanden vært beitet mer på og gjennomsnittstørrelsen på de kanskje vært lavere. Det virket som at antall ørret som hadde slått over på fiskediett var rimelig snevert. Samtidig vil det alltid være fiskespisere i slike vann, og det er tatt og dokumentert tidligere. Vi slo oss ikke til ro med tanken. All den grove morten har vært liten engang den og. Dessuten ville en skikkelig stor ørret som allerede har levd på fisk i noen år, fint hatt muligheten til å gape over en middels stor mort eller litt større. Det kan også kobles opp mot at ørreten da heller spiser mer av gangen og heller går lengre perioder uten å spise noe som helst, som igjen kan kobles mot vanskelig fiske. Til sist skotter det på tiden man skal bruke før man bestemmer seg for at nok er nok.

Høsten 2012 fikk vi egentlig nok. Hele satsingen ble lagt på is til fordel for andre prosjekter. Det ble også brukt mer tid på et par av de andre vannene vi har som også leverer ørret av bra størrelse. Et år gikk uten at vannet fikk noe som helst oppmerksomhet i det hele tatt, før vi fra og med denne sesongen bestemte oss for å gjenoppta prosjektet litt igjen. Denne helgen gjorde vi første forsøk. Båten ble sjøsatt og to markdrag havna bak båten i det vi satte kursen nedover langs den siden av vannet vi har hatt mest tru på hele tiden. Etter ca 250m dorging var vi inne i en samtale og Henrik glemte bort åretakene litt. Jeg merket en rykking, som om draget subba i bunnen og foreslo at vi dro på litt. Etter 3-4 kraftige åretak begynte bremsen på snella til Henrik å hyle no voldsomt og første tanke var at det satt i bunnen. Men samtidig var hastigheten på "utraset" ganske raskere enn hastigheten på båten. Henrik tok opp stanga mens jeg kikket bakover og så sena hans gå fra side til side. Fisk!! Jeg sveiva for harde livet for å få inn draget mitt, og det er enklere sagt enn gjort inntil draget kommer opp i vannspeilet. Men fikk det raskt inn alikevel og jeg spurte Henrik om han merket noe til størrelse på fisken uten at det er så lett når det henger 5 spinnerblader foran og bremser hele opplegget. Da draget kom opp og jeg fikk se nakken på fisken der ute skjønte jeg at vi nå hadde kroka en av de vi var ute etter. Henrik så ikke fisken, men han fikk klar beskjed om hva jeg så der ute. Da vi fikk fisken nærmere båten så vi at den var enda større enn først antatt og det var en glede i seg selv bare å ha sett den. Vi driftet en stund og fisken så ikke ut til å ville gi seg med det første. Dumme meg hadde også tatt med den minste håven i gata. Etter rundt 10 minutter så det ut til at den hadde fått sitt og vi var både bekymra for sene, krok og krokfeste. Henrik fikk fisken opp og styrte den rett mot meg. Jeg tenkte "det er nå eller aldri!". Fikk lirka den stakkarslige håven rundt fisken og opp i båten kunne vi begge juble i lykkerus. Gammelfisken viste seg endelig og Henrik satt ny alloverpers på ørret da vi klokka inn fisken til 2520g / 61,5cm. Denne var nok svært gammel og har nok veid adskillig mye mer en gang i tida. Et digert hode og en diger hale med en skrantene kropp vitnet om det. Etter å ha foreviget fisken på minnebrkka ble den sluppet ned i dypet igjen. Hvor gammel den var hadde selvsagt vært interessant å vite, men det er mye mer moro å ha den i enden av snøret! Nå blir det flere økter her i årene som kommer :)

Undertegnede igang på årets første harveøkt under himmelhvelvingen. Herlig! Det er altså en slik stemning intet menneske kan gå lei. Første østmarksørret for året fant veien opp. En liten standardsak.

Tittelen "Ørretkongen" tilfaller imidlertid Henrik. Han har flere store ørreter på samvittigheten de siste åra og mai i år ble intet unntak. Bare å ta av seg hatten når han nå også sørget for at et av de mest vriende prosjektene vi har begitt oss ut på i østmarka endelig ga uttelling. 2520g / 61,5cm.

Brutal kjeft på sånne gamle fisker.

Mens vi drar storørret i et vann, ligger det to andre vann en kort spasertur unna som renner over av tusen små. 124stk fra Sølvdobla alene havna i garna denne gang. Ingen gunstig utvikling...

Rensing av finmaska garn er ikke akkurat kjempemoro, men det gikk effektivt unna denne gangen på tross av all fisken.