søndag 18. mai 2014

Et gjenyn med suter :)

Da var 17. mai vel overstått. Regner med at de aller fleste har fått nok is og ballonger for et helt år. Selv så jeg ikke snurten til noe av dette. Det nærmeste jeg kom feiringa, var pølser og lomper med ketchup til middag. Ellers var jeg stasjonert ved et kjent sutervann i det mest indre av det indre østfold man kommer, godt skånet for både ungeskrik og russefyll.

Suteren fikk kun et halvhjerta forsøk fra min side i fjor. Og det var da mitt første forsøk siden guttedagene (10-15 år siden jeg stiftet bekjentskap med en sist). Og det meste var mer tilfeldig enn målrettet den gang.

Jeg gjorde en god porsjon med feil forrige sesong, både på sutertur og andre turer, men hadde en god del ting som måtte friskes opp. Jeg hadde definitivt mer kjøtt på beina framfor en ny tur til dette vannet nå. Fikk litt ekstra "trua" når denne kalde starten på mai endelig snudde og vi fikk sommervarmen igjen. At gradestokken atpåtil holdt seg på den rød siden om nettene og, var definitivt et pluss.

Dette vannet har nok sett sine glansdager som storsutervann, men jeg hadde heller ikke satt meg noe mål om det. Å få en suter på land igjen, min første målrettede som sådan var målet. Selvsagt også nyte omgivelsene og stillheten.

Tok første pass 16-17 mai. Kjørte på med kraftig fôring rett i utkant av et sivbelte. Riktignok forsatte sivet under vann et stykke til skulle jeg finne ut, men det er tidlig på året og lite vegetasjon som har vokst fram helt. Etter en drøy time kom kveldens første run og jaggu satt den tvert. Da kom alle minnene tilbake om hvor råsterk denne fisken er. Det går så siv og liljeblader spruter! Kjørte den hardt for for å få den ut og etter vært gikk den i håven. 1785g / 50cm ble ny pers gitt.





Første målretta suter. 1785g / 50cm. Ny pers :)


Nattens kulisser fra meitestolen.



Etter dette, runnet det jevnt og trutt utover men fikk ingen til å sitte. Regner med at det var et heftig småbrasmekjør i tillegg. Men alikevel overaska over at ikke flere satt. Det var noen teorier å drøfte på veien hjem.




Dagen etter var jeg på plass igjen. Fôret videre på den samme swimmen, fikk ut stengene men rakk ikke lene meg tilbake i stolen engang før første run var et faktum. Hadde finslipt de småfeilene jeg mente jeg gjorde natta før, og det ga resultater. Hadde fast fisk fra start. Etter dette kom det flere run og kroka tak i et par som spytta ut kroken kort tid etter. Så kroka jeg en som ble med helt opp. Fra midnatt og utover ga suterne seg, men da kom brasmekjøret (som bestilt). Fikk flere mellom 1000-2000g. Det var faktisk ganske slitsomt å stå parat ved stengene i påvente av brasmerun da de kom så tett at det å sette seg ned var lite vits. Slik holdt det på i 2,5 timer. Da ble det helt stille. Gudskjelov! Nå var det bare å vente på grålysninga.


Like før...

Det har stått to elger på motsatt bredd og rota i vannkanten begge disse nettene. De var der når lyset ble så sterkt at jeg kunne skimte konturene på andre siden. Men rakk ikke kikke så mye på de. Sammen med lyset kom fisken og jeg hadde vel 4 run de neste 2 timene, hvorav 3 fisk ble kroket og landet. Til slutt satt jeg igjen med et fint knippe sutere. Så var det å gyve løs på foto/veieprosessen da jeg tømte karpesekken i 05:30-tiden. Fikk forbedret persen enda litt til, og jeg var fornøyd med helgens suterfiske. Så kom morgenbrisen og avsluttet turen for denne gang.




Persforbedring pass #2. 1890g.









BTW, så beskuet jeg et annet sikkert sommertegn. Bålrester, nyflådd suter med grillkrydder og import øl. Akk ja...

tirsdag 13. mai 2014

Storørret og kultiveringsarbeid!

Mai er en travel måned for undertegnede. Det er den måneden i året med høyest lagsaktivitet i fiskekultiveringsammenheng. Samtidig er det er den beste måneden for ørretfiske i østmarka, og i tillegg drar resten av sommersesongens meitefiske i gang.

Helgen vi nettopp la bak oss (9-11 mai) var det planlagt å fortsette på tynningsprosjektet vi påbegynte for 3 år siden. Samtidig passet vi på å få fisket litt også. Settefisken til øvrige vann gikk ut de 2 forutgående ukene. Garningen ga 124 ørret på ca 15 garn. Dette er nesten en fordobling av antall i forhold til første garnrunde i Sølvdobla. Etter at trenden har gått i riktig retning for hver garnrunde vi har gjennomført var dette nå et kraftig steg i feil retning. Resultatet må nok drøftes litt.

Så over til fiskingen...
Enda litt lenger tilbake (nesten 4 år) påbegynte vi en satsing i et spesifikt vann i lagsområdet vårt. Det er et middels stort vann med ørret, abbor og mort. Vannet har avlevert godt med ørret for mange i typisk standard stekefiskstørrelse i en årrekke, men det har også avlevert noen svært få men store rovfiskørreter. Det som gjorde at vi ble så nysgjerrige på akkurat dette vannet er at kontra de fleste skogstjern er morten her ganske så grovvokst. Eksemplarer på 300g er, om ikke dagligdags, så i allefall ganske vanlig og riktig stor mort bør finnes uten at noen har prøvd dette. De ørretene som vanligvis viser seg ligger typisk på 200-400g og de er ikke spesielt fete når de bikker 300g. Ikke så overaskende egentlig at de ørretene som velger det samme matfatet som morten vil ende opp slik. De er fullstendig utkonkurrert. Etter at satsingen hadde pågått en stund kom mange tanker på bordet. Man skulle tro at dersom det var et betydelig antall fiskespisende ørret i vannet, burde mortbestanden vært beitet mer på og gjennomsnittstørrelsen på de kanskje vært lavere. Det virket som at antall ørret som hadde slått over på fiskediett var rimelig snevert. Samtidig vil det alltid være fiskespisere i slike vann, og det er tatt og dokumentert tidligere. Vi slo oss ikke til ro med tanken. All den grove morten har vært liten engang den og. Dessuten ville en skikkelig stor ørret som allerede har levd på fisk i noen år, fint hatt muligheten til å gape over en middels stor mort eller litt større. Det kan også kobles opp mot at ørreten da heller spiser mer av gangen og heller går lengre perioder uten å spise noe som helst, som igjen kan kobles mot vanskelig fiske. Til sist skotter det på tiden man skal bruke før man bestemmer seg for at nok er nok.

Høsten 2012 fikk vi egentlig nok. Hele satsingen ble lagt på is til fordel for andre prosjekter. Det ble også brukt mer tid på et par av de andre vannene vi har som også leverer ørret av bra størrelse. Et år gikk uten at vannet fikk noe som helst oppmerksomhet i det hele tatt, før vi fra og med denne sesongen bestemte oss for å gjenoppta prosjektet litt igjen. Denne helgen gjorde vi første forsøk. Båten ble sjøsatt og to markdrag havna bak båten i det vi satte kursen nedover langs den siden av vannet vi har hatt mest tru på hele tiden. Etter ca 250m dorging var vi inne i en samtale og Henrik glemte bort åretakene litt. Jeg merket en rykking, som om draget subba i bunnen og foreslo at vi dro på litt. Etter 3-4 kraftige åretak begynte bremsen på snella til Henrik å hyle no voldsomt og første tanke var at det satt i bunnen. Men samtidig var hastigheten på "utraset" ganske raskere enn hastigheten på båten. Henrik tok opp stanga mens jeg kikket bakover og så sena hans gå fra side til side. Fisk!! Jeg sveiva for harde livet for å få inn draget mitt, og det er enklere sagt enn gjort inntil draget kommer opp i vannspeilet. Men fikk det raskt inn alikevel og jeg spurte Henrik om han merket noe til størrelse på fisken uten at det er så lett når det henger 5 spinnerblader foran og bremser hele opplegget. Da draget kom opp og jeg fikk se nakken på fisken der ute skjønte jeg at vi nå hadde kroka en av de vi var ute etter. Henrik så ikke fisken, men han fikk klar beskjed om hva jeg så der ute. Da vi fikk fisken nærmere båten så vi at den var enda større enn først antatt og det var en glede i seg selv bare å ha sett den. Vi driftet en stund og fisken så ikke ut til å ville gi seg med det første. Dumme meg hadde også tatt med den minste håven i gata. Etter rundt 10 minutter så det ut til at den hadde fått sitt og vi var både bekymra for sene, krok og krokfeste. Henrik fikk fisken opp og styrte den rett mot meg. Jeg tenkte "det er nå eller aldri!". Fikk lirka den stakkarslige håven rundt fisken og opp i båten kunne vi begge juble i lykkerus. Gammelfisken viste seg endelig og Henrik satt ny alloverpers på ørret da vi klokka inn fisken til 2520g / 61,5cm. Denne var nok svært gammel og har nok veid adskillig mye mer en gang i tida. Et digert hode og en diger hale med en skrantene kropp vitnet om det. Etter å ha foreviget fisken på minnebrkka ble den sluppet ned i dypet igjen. Hvor gammel den var hadde selvsagt vært interessant å vite, men det er mye mer moro å ha den i enden av snøret! Nå blir det flere økter her i årene som kommer :)



Undertegnede igang på årets første harveøkt under himmelhvelvingen. Herlig! Det er altså en slik stemning intet menneske kan gå lei. Første østmarksørret for året fant veien opp. En liten standardsak.



Tittelen "Ørretkongen" tilfaller imidlertid Henrik. Han har flere store ørreter på samvittigheten de siste åra og mai i år ble intet unntak. Bare å ta av seg hatten når han nå også sørget for at et av de mest vriende prosjektene vi har begitt oss ut på i østmarka endelig ga uttelling. 2520g / 61,5cm.


Brutal kjeft på sånne gamle fisker.


Mens vi drar storørret i et vann, ligger det to andre vann en kort spasertur unna som renner over av tusen små. 124stk fra Sølvdobla alene havna i garna denne gang. Ingen gunstig utvikling...


Rensing av finmaska garn er ikke akkurat kjempemoro, men det gikk effektivt unna denne gangen på tross av all fisken.

mandag 5. mai 2014

Ny art: Hvitfinnet Steinulke

Siden jeg så smått har vært på en liten "nye arter"-flyt i det siste, takket jeg også ja til bli med på et forsøk etter en av våre ferskvannsulker, nærmere bestemt Hvitfinnet Steinulke/Ferskvannsulke. Jeg og Ole-Håkon tok turen til nedre del av Haldenvassdraget bevæpnet med isfiskestenger og microutstyr. Vi var på plass og startet "spottinga" rundt kl 22:00.

I starten var det få eksemplarer å finne. Ikke var de spesielt lette å få øye på heller, skulle jeg finne ut. Humusfarga vann med siktedyp på maks 0,5m gjorde ikke saken lettere. Men ettervært fikk man øye på fler og fler. Var nær på å tråkke på et par stk og. Arten er i boks og den nye persen her er på svimlene 3,0g. Etter noen timer på huk og en smått verkende rygg, hadde vi fått opp 12 eksemplarer. Ole-Håkon fikk i tillegg ny pers på Steinsmett. En annen ferskvannsulke-art.

Glad for å ha notert meg for arten og for at vi er heldige og har den her nært oss (veldig lite utbredt art). Det blir nok en stund til neste gang, vil jeg tro :P Og med tanke på været som skal komme nå, er det vel en stund til før det blir greie på noe som helst egentlig...


FOTO: OHH


Pers :) - FOTO: OHH


Hvitfinnet Steinulke - FOTO: OHH

lørdag 3. mai 2014

Et mortforsøk og et stamforsøk

Selv om det har blitt litt kjøligere, har det vært ganske greit vær og slikt må man utnytte. Så i går ble det en tur ut igjen. Var litt usikker på hva jeg skulle prøve, men etter at jeg gikk for min første målretta stormort for noen dager siden og mislyktes, var jeg fysen på å prøve igjen. Så jeg starta slik.

Morten var veldig treg sist og det har nok noe med at sesongen ikke har dratt igang helt enda mtp vanntemp. Men Ole-Håkon lurte 2 store. Jeg kom på langt nær, men fikk opp en på 280g. Med andre ord så var det jo gode muligheter. Men etter flere timer med lusenapping og mangel på kroking, begynte den klassiske tvilen å melde seg. Lusenapping var det jo sist og, så hva gjør jeg feil? Jeg prøvde å gjøre om på taklet et par ganger og testa litt forskjellig tilslagsteknikk og til slutt begynte det å løsne. Jeg kroka flere fisk på rad, fikk igang en flyt og fisken økte i størrelse hver gang. Men plutselig spruta det opp lauer på swimmen og jeg fikk en stygg følelse av at en rovfisk ankom fôrplassen, slikt som ofte skjer når man har fôret en stund og lokka til seg potensielle byttefisker. Etter det var det dødt. Jeg så på klokka og rusla videre til en ny swim og starta å fôre. Det tar litt tid å fôre inn fisken og samtidig tenkte jeg på å legge hele mortfisket på is for øyeblikket og teste noe annet. Men jeg måtte ta den avgjørelsen fort for å rekke det, så jeg pakka sammen i en fei, hev utstyret i bilen og spant avgårde. Måtte bare en liten tur hjemom og bytte ut litt av det jeg hadde i sekken.

Framme på stamplassen var det bare å rigge opp igjen. Quivertippene ble bytta ut med de kraftigste, og tyngre takler med pølse havna i elva sammen med fôr. Etter kun et kvarters fiske gikk den ene stanga ned i knestående et sekund for å så gi slakk igjen. Ingen tvil om at det var fisk, ei heller hva slags fisk. Det stilnet på nytt, men en liten stund senere begynte det å plaske på forplassen. Jeg gjorde meg klar og plutselig vrengte stanga ned igjen og jeg fikk satt tilslag. Fisken gikk rett ut i strømmen og over det andre taklet, men jeg fikk bytta om på stengene og kjørte fisken inn. Nytt årsbeste på stam (1650g/52cm).

En halvtime gikk, og det var stille. Så hugg det på nytt, samme regla om igjen, men da jeg fikk fisken i håven var den første tanken som slo meg at den var støpt i samme forma som den forrige. Etter veiing/måling og nærmere studering ser jeg at den er klin lik. Mest sannsynlig samme fisken. Så den fikk tydeligvis ikke nok første gang. Det er første gjenfangst, men litt komisk at det skulle skje så kort etter. Har tatt flere gjenfangster her tidligere, men da har det i allefall gått litt tid i mellom, altså dager eller uker. Det virket heller ikke som den var spesielt utmattet da den fightet hardere nå. Tok brems flere ganger og dro fram og tilbake. Fisken fikk finne seg i å stå modell med meg for andre gang denne kvelden, og den sparket like herlig fra ved release.

Det ble en lang dag/kveld som startet trått, men endte bra :)


1650g / 52cm


Råskinnfisk


Halvtimen senere og andre gang på matta i kveld


 

fredag 2. mai 2014

Langesund!

Forrige helg hadde jeg og mine OFA kolleger samt 2 til fra Nordstrand JFF booket Jera II i Langesund for en 10 timers tur med dypvannsfiske på agendaen. De fleste, inkl meg var førstereis på skikkelig havfiske. Jeg kan kun erindre noen båtturer da jeg var liten, men vi fisket aldri dypere enn 100m. Vi hadde leid oss losji i Kragerø, og tok sikte på å ha hele helgen til rådighet. Men det var søndagen høydepunktet skulle finne sted. Jeg tok med alt for mye utstyr da jeg var veldig i tvil hva jeg skulle bruke fredag og lørdag til, men fikk ikke bruk for stort fant jeg ut :P

Fredagen ankom vi heller sent pga fredagsrush på de faste strekningene i Vestfold. I bilen ned lekte jeg mye med tanken på å finne meg en sandstrand et sted og rote rundt der i mørket, men lysten på en pils etter kjøreturen ble for stor. Da en øl i løpet av få timer ble alt for mange, var det bare å legge inn årene den kvelden.

At man aldri lærer!! Trenger vel ikke utdype hvordan formen var dagen derpå. Med en kropp nær kollaps, rotet jeg sammen en slukstang og skrin + en stor flaske brus og hev meg med de andre som ville prøve sjøørreten. Fremme på plassen ble det heller lite fisking på meg slik jeg regnet med. Tok noen kast i ny og ne, men når jeg ikke kan fordra slukfiske i utgangspunktet og har 25 grader rett på, ble jeg liggende som en stranda hvalross på svaberget. Flere benyttet seg av den muligheten da vi fant ut at sjøørreten ikke var spesielt hypp på hverken sluk eller flue i dag. Jeg var heller ikke den eneste som følte seg en smule redusert etter gårsdagen. Nykommer Øyvind tok dagens eneste prikkefisk, men det var enda bra det var han som fikk siden han var den eneste av oss som ikke hadde fått sjøørret før. Tilbake i leiligheten ble det disket opp stor middag av Fredrik med biff og bakt potet. Derfra tok jeg sats og flata rett ut i senga. Vi skulle opp kl 6 dagen etter.

Go'været holdt stand og det var med stor iver vi satte kursen mot åpent hav i 08.00-tiden. En kjapp stopp innom et gruntområde og vi hadde sikret oss agnet. Samtidig pumpet jeg opp en brukbar torsk på rundt 4kg. Da vi slo over snellene og lot seifilèene suse ned mot drøye 200m dyp, hadde den vesle brisen roet seg ned og vi fikk nærmest flatt hav. Sola steika på og det var herlig på havet.

Jeg hadde napp først, men etter kun et minutt der jeg ikke klarte å rikke fisken mange meterne, slapp den. Få minutter senere kroka Henrik en fisk, men også denne slapp rimelig fort. Da han fikk opp taklet, hadde kroken delvis retta seg ut og knekt! Vi drodlet mye rundt hva det kunne ha vært når vi igjen slapp taklene ned. Derfra skjedde det ikke mye mer hos meg, men det ble dratt fisk jevnt og trutt fra de andre. I hovedsak Langer, men også en Brosme kom opp. Kjetil ble dagens mann med størst fisk, en Lange på drøye 14kg! Brosmen, som også han fikk, veide 5kg. Ellers ble de andre Langene som kom opp veid til alt fra 3 - 7 kg. Jeg var egentlig lite lysten på å gi meg da vi sveivet opp taklene for siste gang. Men men, dette var så spennende at det blir nok mange slike turer i fremtiden. Jeg gleder meg allerede. Neste gang sittern!!


Sånne dager som dette må man virkelig nyte. Det er ikke mange av de i løpet av året. Her fra svabergplassen min i Kragerø :P


Søndag. Straks klare for avreise!




Og straks klare for å denge opp agn.


Kort stopp og agnet sikra :)


Jeg begynte faktisk å lure hva jeg hadde på da jeg skulle pumpe opp sei med denne hengende på pilken i bunn.


Første fisk fra dypet. Litt av en havfiskedebut for Kjetil. Drøyt 14kg (+innvollene som lå på dekk)


Dagens mann i Langesund! Her med Brosme på 5kg.

Vindufiske: Lett å bli hekta!

Da har jeg vært ute og prøvd noe nytt igjen. Fiskesjuken rår hardt om dagen, og det går slag i slag med turer. Men det merkes godt at vi fremdeles er i april og det er kaldt i vannet. Med andre ord er ikke aktiviteten på fisken noe å skryte av enda, men på tross av det har jeg hatt en veldig bra start.

Innimellom slagene tikket det inn en melding fra Ole-Håkon: "Vindufiske?". Jeg åpnet året med bla.a å være med på å kikke etter skrubber fra land, og selv om vi ikke så mye på den turen merket jeg at dette var noe jeg virkelig kunne få sansen for. Så jeg var ikke lei å be. Men litt annerledes var det jo, for nå skulle vi ut i vannet og kikke. Har lenge vært skeptisk til at fiske på disse småartene kan være noe spesielt givende. Men man opplever en ny form for spenning når alt man gjør foregår 100% visuelt.

Jeg kastet meg rundt og fikk skaffet noen vadere og så bar det avsted til fjorden. Fremme møtte vi Karl Johan som allerede hadde gått og kikka en stund. Siden det knapt var begynt å skumre, hadde han ikke observert så mye enda. Men mørket kom fort og ettervært var vi alle inni vår egen lille verden på sjøbunnen.

Jeg skaffet meg kjapt en fisk. Ålekvabbe fant jeg ut. Og den var ikke så halvgæren i størrelse heller i følge de andre. 139g var den. Litt senere så jeg en til som faktisk var litt større, men den var totalt uinteressert. Da jeg kløna litt og dulta borti fisken med søkket, forsvant den fort. Men men, ny art og ny pers.

Vi flyttet oss til et nytt område da vi så ganske lite fisk her vi var. Den svake brisen vi hadde på kvelden, roet seg og vi så mer fisk jo lenger ut på kvelden/natta vi kom. Karl Johan måtte gi seg ettervært. Jeg og Ole-Håkon kikket videre, men ikke lenge etter at han dro begynte det å dukke opp en del fisk. Et godt stykke ut på natta måtte vi bare gi oss. Føttene hadde sluttet å verke og det var et dårlig tegn. Trodde aldri jeg kunne ignorere forfrysning så lenge, men er du oppslukt så er du oppslukt. Skoene jeg brukte var egentlig for trange for vaderne, så til en annen gang må jeg skaffe sko til formålet. Enden på visa ble 2 nye arter med sikkerhet. De 2 andre er jeg litt usikker på om jeg hadde fra før, men har aldri vært dokumentert så de må regnes som perser i allefall. Ålekvabbe, Vanlig ulke, Rødspette og Skrubbe. Av størrelser er det ikke mye å skryte av, men et sted skal man begynne. Ser frem til flere slike turer :)


Første nye art for kvelden. Ålekvabbe 139g.


Vanlig ulke 82g.


Rødspette, typ micro.


Skrubbe. Melissa sier 307g, så ingen kjempe akkurat det heller. Men men, pers er pers.