Tida flyr (mai-juni 2015 oppsummert)

Hver gang jeg bruker i overkant mye tid på å få ut fingern og skrive et nytt blogginnlegg, tenker jeg at jeg må bli flinkere til å oppdatere oftere. Nå får jeg prøve å bli flinkere til å tenke at bloggen ikke stikker noen steder og at man finner tid til å skrive litt før eller senere.

Så da blir det en liten oppsummering av sommersesongen så langt. Etter at brasmefisket har åpnet sesongen, blir det ofte en periode med mye veksling mellom stam, mort og vindufiske. Det er vanligvis ganske så tregt på ferskvannssiden, med mange nedlagte timer uten de helt store resultatene. I våres var det ekstra ille på grunn av de klimatiske utfordringene. Jeg husker fremdeles snøen som dalte på 17 mai, og kvikksølvet som viste 5 usle plussgrader. Lite trivelig. Men en tur med vindu leverte i det minste ny skrubbepers. Like etter kom årets første buk og stam på land. Begge bikka 1,5kg så da var det ikke så ille tragisk alikevel (buk 1750g/50cm og stam 1540g/49cm). Men det var litt "lakefiske"-stemning over det hele med mye frysing.

Overgangen til juni etterlot seg ikke større endring i taktikk. Flere stam på land og oppgradert årsbestenotering til 1660g. Men kunne veid adskillig mer med sine 53cm. En sliten gammel traver og det syntes godt.

Så ble noen karuss og sørvturer unnagjort uten så mye å skrive om før det endelig var klart for første vederbuktur i slutten av juni. Og etter mye blanking og tull den siste tiden fikk jeg endelig en go'fisk på land igjen :)

2260g/53cm

Meitesesongen er igang :)

Som nevnt begynte jeg å føle at det var nok frysing. Så etter noen laketurer i mars ble det lagt på hylla og jeg kunne for alvor begynne å tenke på mer sommerlige aktiviteter selv om sommeren fremdeles er et lite stykke unna.

Men vi har jo hatt noen flotte dager i slutten av mars med ganske digg temperatur, på dagtid riktignok. Sånt kan legge forholdene til rette for å starte jakten på de første vinterstøle karpefiskene, og 2 april klarte jeg ikke vente mer. Jeg bestemte meg for å gi brasmene første forsøk, så jeg pakket quivertip, mark, søtsaker og grunnfôr i sekken og dro avgårde.

Vannet var fremdeles iskaldt. Enkelte steder lå det faktisk is og fløt. Men under opprigging av utstyr fikk jeg et godt tegn som fikk frem smilet. Tunge rullinger og brasmer som så smått ristet av seg vinterstølheten!

De første timene merket jeg at det var en ganske drøy overgang fra 3lbs karpestenger til en liten, lett quiver og finspist fisk. Det ble litt småbanning og en del bomtilslag. Men plutselig skjedde det jeg håpet på. Det ble bråstopp, quivern sto spent til bristepunktet og et beist rev flere meter sene av snella før den ble stående stange hardt. Flere minutters kjøring med årets sålangt største adrenalinkick måtte til før jeg fikk se den høyreiste fisken første gang. Og enda flere minutter gikk, ja jeg tror det gikk bortimot 8 før jeg fikk geleidet den pent over håvkanten. Så var det bare å glise bredt og be fisken på en aldri så liten fotoposering i solsteika. Vekt og lengde viste 2800g / 58cm, min 3. største brasme noensinne og det kan ikke kalles noen dårlig start på sommersesongen ;)

Litt lake og litt tull

Da har lakene endelig begynt å returnere til de gode gamle plassene etter gyting, men har ikke blitt noe spennende der annet enn småfisk på de siste 2 turene. Men det er jo ganske artig nå som fisken er sulten og napper til så hele rodpoden rister. Når sant skal sies føler jeg meg forsynt med frysinga for i år og de siste dagers varmende vårsol har satt tankene i spinn om årets sommersesong. Hva skal det gutses ekstra hardt på, hvor skal det gutses, når skal det gutses osv osv. Blir nok som vanlig hauger av planer og alt for liten tid til alt, men pleier somregel å være passelig fornøyd med prioriteringene etter endt sesong.

Forleden dag fikk man også sjøsatt vinduet for første gang i år. Men det var mildt sagt grisekaldt vadeføre enda. Både jeg og Ole-H starta med å vade en times tid før det var rett opp av vannet for å få igang blodsirkulasjonen på nytt. Allerede der tenkte vi at vi måtte gi oss. Vi fikk imidlertid tilbake varmen såpass at det gikk å kjøre på en time til, men så var det slutt. Jeg fant og fisket på en ulke som hadde grusa gamlepersen noe så til de grader, men etter at fisken bomma på agnet 3-4 ganger, takket den for seg og stakk. Vi så ellers skrubber, sand og svartkutlinger. Jeg hadde vel egentlig sett meg fornøyd med å ha kutlinger på artslista uten å ofre de noe mer oppmerksomhet utenom det, men da Ole-H nærmest kommanderte meg over etter å ha funnet en ny sandkutlingpers til meg måtte jeg gjøre et forsøk. Den var ikke vanskelig å be så da ble det ny pers på 3,9g. Ole-H satt også ny pers på sand. Ellers merket man at det var tidlig og fremdeles lite fisk inne.

Nå kan lakan komme...

Laketass

Pers nr 2 i 2015. Sandkutling 3,9g

Snipekjør på meite og gjedde på balanse

Siden lakene har vært godt opptatt med gyting i det siste, har det blitt noen abborturer igjen. Først tok jeg og Rune turen til skogs for å gi de sære madammene et forsøk til. Først måtte det bagges agnfisk, men den var heldigvis godt i slag og vi sikra oss 30stk+ i løpet av kort tid.

Vi tok det litt piano denne dagen og brukte god tid på å få ut meitestengene. Hadde merka ut plassen etter forrige tur, så det gikk greit å finne igjen kanten vi plasserte stengene langs. Men timene gikk og det skjedde fint lite, slik det skal gjøre. Kl 14:15 kom det noen få pip fra den ene stanga mi. Adrenalinkicket er like rått hver gang det skjer under skogsvannsfisket. Dagene blir så lange og hvilepulsen synker lavere ned enn ved noe annet fiske for så å skyte rett i været på en hundredels sekund og man får nærmest krampelignende symptomer etterpå :P Mens jeg ruslet bort mot stanga dro det plutselig igang en skikkelig screamer og jeg fikk fart på meg. Tilslaget kom, men jeg kjente med en gang at det var ganske langt ifra noen pudding i andre enden. Var faktisk bare så vidt jeg kjente noe i det hele tatt. I hullet kom en ørret til syne som knapt runda 30cm og den falt av der. Like greit. Jaja, sånn går nå dagan der ute....

Neste tur skulle jeg og bruttern teste Mjær-abboren igjen. Denne gangen tok jeg med abbormeitestengene til en forandring. Det slo meg at jeg ikke har forsøkt å meite abbor her siden 2011 og tenkte det kanskje var dags for å forsøke det og. Plassvalget i dag falt på et sted som vanligvis har et godt innslag av sniper i tillegg til abbor, og sniper ble det. Men det er et fast passeringspunkt for jagene abbor så håpet var at det skulle bli noen med striper og innimellom smågjeddene, men slik gikk det ikke.

Bruttern hadde sett meg ta brukbar abbor på balansepilk forrige tur og kjørte nå ganske hardt på det. Men er ikke abboren i jagehumør, så er det seigt. Plutselig dro det til alikevel og den vesle pilkestanga sto spent til bristepunktet. På vei bort for å hjelpe, kom et utras som ikke etterlot den minste tvil om at dette var gjedde. Vel, det var bare et tidsspørsmål, men da jeg får øye på fisken under hullet ble vi brått ganske stressa begge to. Den var godt over vanlig Mjær-balansesize. Den lille balansepilken satt kun i en hudflik i munnvika på fisken og den kunne rive seg løs når som helst. Bruttern kjørte fisken pent og forsiktig og etter neste utras fikk vi styrt den opp i hullet. Den var langt fra ferdig kjørt, men jeg visste vi måtte handle raskt. Bestemte meg brått for å bare kjøre hånda inn under gjellelokket og få den opp. Det fikk bare stå til med kutt og sår. Men det gikk faktisk veldig bra da jeg var heldig og fikk riktig gjellegrep. Bruttern virka mest sjokkert og avreagerte ikke så mye til å begynne med men ettervært kom smilet fram. Ny gjeddepers for han på 5620g / 93cm. Turen ble ikke så verst alikevel :)